Shaheen F*** ta hjernen min

1. Auflage 2023
ISBN: 978-82-8451-152-8
Verlag: BoD - Books on Demand
Format: EPUB
Kopierschutz: 6 - ePub Watermark

E-Book, Norwegian Bokmål, 182 Seiten

F*** ta hjernen min! er en samling absurde og surrealistiske historier som du neppe har lest maken til tidligere. I alle fall ikke som er skrevet av en norsk forfatter. Om Amir vil kalle seg forfatter, filmskaper eller stand up komiker skal være usagt, men han har mange jern i ilden og tydeligvis mange tanker i hodet samtidig. I denne boken tar han deg med på en uforglemmelig reise og forteller blant annet på en humoristisk måte hvordan det er å vokse opp mellom to kulturer. Å finne sin plass med to så ulike kulturer er ikke alltid like lett. Gjør deg klar til en sjelden leseopplevelse, og vi kan i alle fall love deg en ting: Denne boken er ikke kjedelig. En av idéskaperne bak Netflix-suksessen "Hjem til jul".

Om Amir Shaheen vil kalle seg forfatter, filmskaper eller stand up komiker skal være usagt, men han har mange jern i ilden og tydeligvis mange tanker i hodet samtidig. Amir er en av idéskaperne bak Netflix-suksessen "Hjem til jul".

Autoren/Hrsg.

Shaheen, Amir

Leseproben

Mustafas tidsmaskin

Jeg lå i sengen sammen med verdens nydeligste jente. Hun passet perfekt i armkroken min og den lille hånden perfekt rundt … Hun sa hun elsket meg, hvem skulle trodd det! Skulle ønske jeg kunne fortelle det til kompisene mine, spesielt Abdi. «Bro, jeg har nettopp hatt sex med den høyreekstreme politikeren Liv motherfuckin Monsen. Vi klarte det!»

Gutta hadde kronet meg Konge med en gang, the king of kings. Greit nok, så imponert hadde de ikke blitt om jeg hadde hatt sex med henne i 2020, men i 1990 var hun the bomb.

Her lå jeg ved siden av 20 år gamle Liv Monsen, det samme året hun skulle melde seg inn i FRP. Det hele var nøye kalkulert og planlagt. Abdi og jeg hadde laget en tidsmaskinklokke, og med ett batteri hver vei, skulle jeg reise tilbake i tid og få Liv Monsen forelsket i en utlending. Hvis jeg bare klarte å få henne til å se at utlendinger også var helt vanlige mennesker med drømmer og ambisjoner, ville det kanskje forandre de sterke og rasistiske holdningene til partiet i 2020. Jeg var allerede på god vei. Bare etter noen uker hadde vi praktisk talt blitt kjærester, og 27. mai, på bursdagen hennes, skulle jeg møte foreldrene. Det var en syk tid jeg hadde reist tilbake til. Selv om jeg til tider savnet min kjære Iphone, var det så mye spennende som skjedde i dette tiåret. Det var da Nelson Mandela ble løslatt etter å være en politisk fange i 27 år og da NASA skjøt opp Hubble-romteleskop med romfergen Discovery. Jeg så faktisk MC Hammer danse på den søte, lille firkantete tv-en hennes. Liv kalte buksene hans søte pyjamasbukser – hun hadde ingen anelse om hvor stor innflytelse hiphop-kulturen skulle bli, fremtidens rock’n’roll.

«Hei, er du våken, Liv?»

«Jeg elsker å ligge i armkroken din, Mustafa», sa hun.

Jeg kunne høre i stemmen hennes at hun var forelsket i meg. Man kunne høre i stemmen min at det var gjensidig. Men samtidig hadde jeg en klump i magen, kanskje det var fordi jeg visste hvem hun skulle bli, og hvor mye jeg skulle ønske at jeg kunne endre det.

Strømmen på hjemreisebatteriet var snart tomt. Om jeg skulle klare å komme meg hjem til 2020, måtte det skje kjapt. Selv om jeg aldri i verden ville trodd jeg skulle få følelser for selveste Liv Monsen, satt jeg godt i det. Jeg kunne ikke bare dra uten en forklaring, men i takt med forelskelsen, ble elefanten i rommet større og større. Jeg måtte fortelle henne sannheten, eller jeg måtte ikke. Jobben var jo gjort, hun likte utlendinger nå. Men om jeg skulle fortelle henne det, måtte det skje i dag.

Mens jeg stod på kjøkkenet og så speileggene steke i stekepannen, gikk jeg gjennom ulike scenarioer i hodet mitt. Det var ikke godt å si hvordan det kom til å ende. Med døren på gløtt skimtet jeg den den vakre dama gjøre seg klar for dagen. Jeg hoppet i det.

«Liv?»

«Ja, vennen?»

«Kan du sette deg ned litt, vi må prate sammen.»

Liv kunne se på kroppsspråket mitt at det var noe som plaget meg. Hvordan skulle man fortelle en person at man er fra fremtiden uten å høres ut som en idiot? Hun ville tro at jeg var en psykopat som hadde sett for mye på Hun satt seg ned ved kjøkkenbordet, jeg tok tak i hånden hennes og tenkte at hvis jeg bare snakket fra hjertet, ville hun forstå. «Liv, det er noe jeg må fortelle deg. Jeg har tenkt på dette lenge og visst at denne dagen vil komme, men jeg greide aldri å finne riktig tid eller sted å si det på.»

Hun tok hendene sine rundt ansiktet mitt og sa: «Det går fint, bare si det som det er, Mustafa.» Hun er og var en tøff jente, jeg forstod hvorfor hun har kommet så langt i karrieren sin.

«Liv, jeg heter Mustafa Hussein, og jeg er født 4. januar 1987. Akkurat nå er jeg en tre år gammel gutt som bor i Somalia.

Familien min kommer til Oslo i 1996, og foreldrene mine gjør sitt beste for å gi meg en trygg oppvekst og sikker fremtid. Jeg utdanner meg til ingeniør og tar master i fysikk. Sammen med min gode venn Abdi, finner jeg opp en tidsmaskinklokke. Jeg dro tilbake i tid for å bli kjent med , Liv. Tiden min her begynner å renne ut, og jeg må tilbake. Men jeg kan ikke bare dra fra deg uten en grunn, en forklaring!»

Jeg kunne se at hun trodde det var en spøk. Hun reiste seg og tok stekepannen av komfyren – jeg hadde glemt at den fortsatt stekte frokosten vår.

«Mustafa, det du sier er ganske vilt.»

«Ja, kan jeg tenke meg! Men …»

«Sliter du med schizofreni eller vrangforestillinger?»

«Om det bare var så enkelt.»

En anspent tone begynte å sige inn i rommet. Stresset åpnet og lukket hun kjøleskapet, før hun smalt døren igjen og sa: «Du tror jeg er dum? Er dette en syk spøk som du gjør for å unngå foreldrene mine? Jeg … bare … Hva faen? Hvorfor sier du dette?» Jeg bestemte meg for å gi henne den tiden hun trengte for å hente seg inn igjen. «La oss si du er fra fremtiden, og la oss si at jeg tror deg. Hvorfor kommer du for å være med meg? Du kunne gjort så mye mer, funnet opp ting før de egentlig ble funnet opp, blitt søkkrik! Du kunne sett dinosaurer, du kunne sett når pyramidene ble bygget! Jeg vet ikke … kanskje du har sett for mye på . Hva er det som er så spesielt med meg?» Jeg tenkte på tidsreiseparadokset. For store forandringer i 1990 kunne føre til at tidsmaskinklokken ikke ville blitt funnet opp i 2020. Jeg kunne ikke fortelle Liv for mye, men kanskje jeg kunne fortelle hva som skjedde i landet? Hjelpe henne forstå hvordan det er for utlendinger å bo og leve i Norge?

«Når du ser på meg, Liv, hva ser du?»

«Jeg ser deg, jeg ser en ung, kjekk gutt som heter Mustafa, som jeg er forelsket i. Jeg ser en gutt som vil bli en flott voksen mann en dag. Jeg ser en gutt som jeg kunne tilbrakt livet mitt med», sa hun. Aldri hadde jeg hørt en jente si noe sånt til meg. Resten av livet? Hadde jeg allerede brutt tidsparadokset, satt jeg fast i 1990? Jeg ble nervøs, kanskje det hadde gått for langt. Jeg kysset Liv. «Ingen har sagt dette til meg før, men i fremtiden er ikke det ikke dette du ville ha sagt. I fremtiden vil du, partiet og spesielt nettrollene si …»

Liv avbrøt: «Hva? Har vi troll i fremtiden?»

«Nei, det er sånne dumme folk som sitter på internett og slenger dritt til hverandre.» Jeg kunne se at hun ikke forstod hva jeg mente, men det var ikke så viktig. «Det jeg vil frem til er at i fremtiden, så ville ikke du sett Mustafa, men du ville ha sett en utlending, du ville sett en SVARTING.»

«Slutt da …»

«Jeg er ikke sint på deg, Liv. Eller jo, jeg er sint på deg, jeg er sint på deg i fremtiden. Sint på den du kanskje blir. Jeg beklager at jeg roter her nå, du må forstå at jeg prøver å være forsiktig med hvor mye jeg deler. I fremtiden vil du for eksempel si at utlendinger er norske på papiret, men ikke i hjertet. Liv … Jeg vil at du skal vite en ting. Jeg og alle mine utenlandske venner, vet du hvilket språk vi tenker på?»

«Jeg vet ikke, norsk?»

«Ja, vi tenker på norsk. Min indre stemme har alltid vært norsk, jeg kan ikke huske noensinne å ha tenkt på somali. Mitt hjem er Norge, jeg er oppvokst på Stovner, og det er her jeg har hele livet mitt. Alle vennene mine som blir kalt pakkiser, arabere, negre eller gulinger … Alle tenker på norsk. Hadde det blitt krig, hadde vi alle stilt oss i kø for å dø for Norge. Fordi det er dette landet vi kjenner, og det er dette landet vi kommer fra. Selv om vi får beskjed om at vi skal komme oss vekk herfra. Hvor skal jeg dra, tilbake til Stovner? Hvis jeg hadde dratt tilbake til Somalia, hadde jeg ikke overlevd en dag. Jeg kan ikke lese, skrive eller snakke somali, hjernen min er ikke somalisk.» Jeg vet ikke om hun glemte at jeg fortsatt snakket om fremtiden, men nå lyttet hun, og armene som for et lite øyeblikk siden lå strengt i kors, hadde falt ned på siden av kroppen. Med en gang samtalen fikk en politisk tone, var det lettå få henne til å lytte. «Det ikke min feil at foreldrene mine valgte å flytte til Norge. Eller, nå sier jeg feil, de hadde ikke noe valg. Hadde de ikke dratt, ville vi blitt drept. Og vi kan heller ikke velge hvor vi blir født eller hvilken hudfarge vi får. Det er sånn genene til mine foreldre og forfedre er, og det kan jeg ikke forandre på. Det er så mange utlendinger med annerledes bakgrunn og hudfarge som kjenner på dette. Norsk i hjertet, utlending på utsiden … Om 30 år fra nå vil du anklage utlendinger for å ikke ha norske verdier, fordi det er mange som ikke lærer seg...