Manus Historier og Tanker II

1. Auflage 2024
ISBN: 978-87-430-8663-5
Verlag: BoD - Books on Demand
Format: EPUB
Kopierschutz: 6 - ePub Watermark

E-Book, Norwegian Bokmål, 118 Seiten

Boken er en fortsettelse av min HISTORIER OG TANKER I, og inneholder som den 25 Refleksjoner. Den eldste ble satt på papiret i 1991 og den siste i 2023. Boken har jeg dedikert TIL EN IKKE NAVNGITT. Jeg hadde naturlig nok en bestemt person i tankene den gang jeg skrev den i 1990, men når jeg leser den i dag oppfatter jeg det som uvesentlig. Etter min mening skal den forbli til en ikke navngitt. Kanskje kan den for deg, når du leser den, gi deg assosiasjoner, og kanskje vil du også, i dine tanker, la den forbli til en ikke navngitt. Fargeillustrasjonene er fra min egen samling av geometriske malerier i originalstørrelse 60x60 cm.

Etter forfatteren George Manus sin utgivelse av sine tre bøker REFLEKSJONER 1 - II og III, den siste i slutten av 2017, tenkte han at det fikk bli med det. Etter i mellomtiden å ha utgitt ytterligere to bøker, kom han med en fortsettelse av sine refleksjoner med en ny vri over samme lest, HISTORIER & TANKER I. Formen er mindre, innholdet halvparten av de tidligere refleksjonene og egner seg godt som reiselektyre. Denne boken, HISTORIER & TANKER II er en fortsettelse over samme lest, men med den forskjell at fargeillustrasjonene er fra hans samling av egne geometriske malerier, som i original er malt i størrelse 60x60 cm. Den eldste av refleksjonene er fra 1991 og den siste ble satt på papiret i 2023. Han har dedikert boken TIL EN IKKE NAVNGITT , men hadde nok en bestemt person i tankene da han skrev den i 1990, men når han leser den i dag oppfatter han det som irrelevant. Etter hans mening bør det forbli en ikke navngitt person. Kanskje for deg, når du leser boken, kan den gi deg assosiasjoner, og kanskje vil du også, i dine tanker, la den forbli navnløs.

Autoren/Hrsg.

Manus, George

Leseproben

KLUNKELIA
1991 Denne historien er et utdrag fra min bok “EN KVINNES MANGE FLYTTINGER”, som dreier seg om min spennende og verdifulle partner i 14 år etter at jeg ble skilt fra min første kone. Jeg ber leseren om å ikke ta hensyn til navnene på de ulike eiendommene som er nevnt, da de er irrelevante for denne historien. Her har det å gjøre med en hytte hun hadde leid og kalt “Klunkelia”. Etter at eiendommen på Sollihøgda var borte, det dreier seg om Dampstredet, varte det knapt dager før avisens spalter igjen ble studert. Hun ser en ny hytte til leie, og gjett hvor? På Sollihøgda. Året er 1990. Ringte umiddelbart og snakket med eieren. Får raskt laget en avtale om å se på den og forsegler under samme besøk en pakt som eksisterte helt frem til slutten av 96. Ved en anledning fortalte hun meg at hun under en av sine fastetilværelser hadde vært på bensinstasjonen i nærheten for å kjøpe drikkevann. Man kan nemlig ikke drikke vannet på Sollihøgda, selv i 1996. En litt vanskelig mage på det tidspunkt hadde gjort henne litt tvilsom på om hun skulle ha dradd til bensinstasjonen, men hun valgte allikevel å gjøre det. Hvem andre treffer hun der enn eieren av den leide hytta og hans kone. De var ute og lette etter bortkomne sauer, som det senere viste seg at hennes venninne hadde funnet et helt annet sted. Ikke det at det med sauene hadde noe med saken å gjøre, men de fant nå under snakken, i hvert fall ut at de burde ta en felles titt på hytta. De kunne fortelle at stien var grodd igjen, noe hun godt kunne forstå, da hun selv ikke hadde vært der på nesten to år. Selvfølgelig er det kjekt å ha en hytte..... Det som hun fremhever ved Klunkelia er at den ligger høyt og åpent og at selve hytta er omringet av noe hun karakteriserer som kulturbeite. For meg virker det bare som om hytta er omgitt av noen spredte gressflekker, som riktignok sikkert en gang i tiden var blitt sådd, men som aldri siden var blitt stelt og gjødslet. Det er mulig det er det man kaller innmark? Over dalen hvor Europaveien snor seg, kan man nesten se inn til Dampstredet. På verandaen ved inngangsdøren til hytta stod det et gammelt aluminium melkespann på 50 liter. Hun trivdes med dette, fordi hun på den måten ble minnet om den gang hun som pike hadde hjulpet til på en gård på hjemstedet. Der hadde hun blant annet hatti oppdrag å hente melkespann. Det gjorde hun ved å ride ned til kjerra som var plassert ved hovedveien. I denne kjerra var nemlig melkespannene plassert. Så hadde hun spent kjerra for og kjørt opp til gården. Da hun overtok hytta, hadde den stått tom i flere år. Han som hadde leiet den tidligere, drev antikvitetsforretning i byen og det var den gang lenge siden han hadde bodd der. Venneparet fra Sollihøgda hadde den gang, som så mange andre ganger, trådt til. Selv om venninnen også denne gangen nettopp hadde gjennomgått en operasjon, insisterte hun på selv å vaske taket. Til tross for alle forsøk på å stoppe henne, lå hun i timer oppe på de to langsgående bjelkene og vasket. Når hun forteller om denne episoden, drar hun luft gjennom nesen i store drag, og minnes den friske lukten av nyvaskete tømmervegger. Nei, Klunkelia vil hun aldri gi fra seg. Det var den gang .... Ved jevne mellomrom, i hvert fall en gang om året, bortsett fra det tidligere nevnte opphold på to år, dro venneparet fra Sollihøgda sammen med henne opp til hytta. De hadde med seg boller og kakao, hun spilte gitar og alle tre sang. Spesielt var det en vise hun alltid måtte ha med ved disse anledninger og det var: «Du syns dine dager er usle og grå». Vi hadde flere spesielle opplevelser på denne hytta, hvorav i hvert fall et par må flettes inn: Det må først bemerkes at bonden som eier hytta og hans kone, meget tidlig ble hennes venner. Hver gang det i hennes leieperiode ble snakk om at hun ville si den opp, noe som selvfølgelig hendte flere ganger, sier de at hun bare må komme dit selv om hun ikke lenger formelt står som leietaker. For henne er det å gå ned på gården deres for å betale husleien, litt av sjarmen. Der kommer hun også i kontakt med dyra på gården, og føler seg i ett med elementene. Gården ligger sentralt, men samtidig virker det som om den like gjerne kunne ligget langt oppe i f. eks. Valdres. Alt dette til sammen representerer en kvalitet som hun er villig til å betale for. Som hun sier det; husleien er ikke større enn at den kan sammenlignes med en parkeringsbot i måneden. Der hvor det er hjerterom er det husrom heter det. Det er mulig at jeg har benyttet uttrykket tidligere, men i hvert fall passer det spesielt godt med det uttrykket i forbindelse med Klunkelia. En gang var det fjorten medlemmer av familien som overnattet der. Hyttas brutto boligareal anslår jeg til maksimalt 25 kvadratmeter. Jeg var selv ikke tilstede ved begivenheten og er derfor forhindret fra å beskrive detaljene, men at det ble en hyggelig samling er det visst ingen tvil om. Orm har aldri vært til særlig glede for hverken henne eller meg. Vi deler dette med mange andre. Ved denne anledning var det bare henne og meg som skal tilbringe en weekend der oppe. Hennes ritual i forbindelse med ankomst til hytta er nøye innarbeidet. Først skal den gamle vedkomfyren eller som hun kaller den, «tilhengeren», fyres opp. Jeg gjør dette, hvoretter hun insisterer på at jeg skal roe meg i hengekøyen som var satt opp mellom to bjerker ved hyttas ene sidevegg. Den var montert fra tidlig vår til sen høst. Hun skulle påbegynne vaffelrøren, også et ledd i ritualet. Vaflene er på et tidspunkt ferdige og kaffen er trukket. På vei ut på verandaen og rundt hytta for å hente meg til nytelse av dette, bukter en liten huggorm seg foran bena hennes og forsvinner inn i krattet noen få meter unna. Hun påstår å ha ropt på meg, men siden hun ikke fikk svar, regnet hun med at jeg var i en annen verden. Det kan godt tenkes at jeg lot som jeg ikke hørte for å unngå å bli tilkalt til et eller annet gjøremål, man skal jo være ærlig. Etter denne skrekkens opplevelse trekker hun seg skyndsomt tilbake på verandaen. For å holde duken på bordet på plass, har hun lagt en bjerkekubbe oppå den. Hun griper kubben og kaster den i fortvilelse ut i krattet. Et kjempe-liv oppstår. Røsslyngen var i full bevegelse. Jeg hadde antagelig på det tidspunkt fått dårlig samvittighet og er derfor på vei rundt hyttehjørnet. Blir raskt satt inn i situasjonen som jeg umiddelbart overtok ansvaret for, selv om det ikke var med særlig stor glede. Med en pinne pirker jeg inn i røsslyngen og får straks se at ormen er blitt delt i to av vedkubben og at hver del nå snor seg i alle retninger. Der hadde hun, fra mange meters hold, helt tilfeldig truffet slik at den stakkars ormen ble delt i to. Selvfølgelig kan man si at det var unødvendig å drepe den og det hadde da heller ikke vært hennes mening, men å skremme den hadde hun vært mer enn innstilt på. Litt pussig var det å tenke på, når vi litt senere satt med vaflene og kaffen og snakket om det, at hun på veien opp til hytta samme dag hadde sagt til meg at jeg fikk gå foran, for hun hadde tidligere sett orm på stien. Helt ordrett hadde hun sagt: «Du får gå først, for mannens hel skal knuse ormens hode». Jeg fant aldri ut hvor det sitatet kom fra. Weekenden ble i alle tilfelle fantastisk. Det at jeg søndag formiddag satt i hytteveggen og spikket på en liten snurrebass, minnet henne om den gang på skolen, når jeg ifølge henne skrev en hel liten bok inn på et frimerke. Det hadde imponert henne. Jeg motsa henne selvfølgelig ikke, selv om jeg vel syntes at det med en hel bok var litt i drøyeste laget. Hun snakket noe om at jeg på den måten hadde laget noe stort inne i et lite format. Hun så det som en fin egenskap og jeg lot det bli med det, uten å bry meg om å finne ut hva hun egentlig mente. Når jeg ser tilbake på de gangene vi var sammen på Klunkelia, slår det meg at det nesten alltid skjedde noe spesielt. Nå var det jo slik at livet sammen med henne var spekket med hendelser, uansett hvor vi befant oss, men det at jeg forbinder det så sterkt med Klunkelia, har kanskje sin forklaring i en spesiell episode som gjorde et uutslettelig inntrykk på oss begge. Den desidert største tragedie i mitt liv skjedde i januar 1990, da min datter på 27 år gikk bort, etter vel et års sykdom. Hun var ikke vår felles datter, men fra mitt tidligere ekteskap. Selv om hun ikke var den biologiske moren, var de allikevel på mange måter sterkt knyttet til hverandre og spesielt ble...