Grinde Dit månen drar

1. Auflage 2025
ISBN: 978-82-8451-332-4
Verlag: BoD - Books on Demand
Format: EPUB
Kopierschutz: 6 - ePub Watermark

E-Book, Norwegian Bokmål, Band 1, 324 Seiten

Reihe: Mennesker før, nå og senere

Karo og hennes folk levde for 60 000 år siden - i det vi kaller steinalderen. Menneskene var i ferd med å erobre kloden. I enkelte deler av Afrika begynte det å bli trangt om plassen, kampen om de mest attraktive områdene førte til konflikter. De sterkeste - eller kanskje de smarteste - overlevde. Karos stamme likte seg i åsene som markerer starten på Månefjellene. Denne historien kunne handlet om deg. Av natur var disse menneskene akkurat som oss. De ble født med de samme anleggene for følelser, men hadde andre tanker og andre kunnskaper fordi de var formet av en fjern og fremmed virkelighet. Kanskje har vi noe å lære. Livet var til tider lett, andre ganger krevende, men de slapp unna mye av det som plager oss i dag.

Bjørn Grinde er lykkebiolog, forsker og forfatter med et særlig fokus på menneskesinnet. Målet er å forstå hvordan evolusjon har skrudd sammen hjernen, og hvordan slik innsikt kan bidra til et bedre liv. Steinalderen er viktig fordi den gir kunnskap om hva slags forhold mennesket er tilpasset å leve. I tillegg til biologi har han studert antropologi, psykologi og pedagogikk. Grinde har jobbet som forskningssjef ved Folkehelseinstituttet og er professor emeritus ved Universitet i Oslo. Han har utgitt tretten populærvitenskapelige bøker om psyken (på norsk eller engelsk) samt fem romaner. I begge kategoriene er han innkjøpt av Kulturrådets innkjøpsordning. Hans tekster er oversatt til italiensk, arabisk og kinesisk. Se: https://grinde.one/

Autoren/Hrsg.

Grinde, Bjørn

Leseproben

1.

Kaje ligger helt stille. Lyden brøt alle de gode tankene. De som hadde lekt i hodet hans. Skogen har så mange lyder, men denne var annerledes, den hørte ikke hjemme. Også bruset fra elven er plutselig fjernt, for det var noe spesielt – et merkelig, langstrakt sssssh.

Fortsatt bare renner og renner det, men elven har forandret seg. Vannet som kjæler med huden, virker kjølig. Uten å tenke trekker han beina mot magen, slik at kroppens tyngde hviler mot dem, samtidig som blikket følger elvebredden.

Lyden kom tilsynelatende fra sletten like nedenfor badekulpen, der elven gjør en sving rundt en liten åpning i skogen. Et sted verken trærne eller vannet vil ha, men som tilhører bitemaur, høyt gress og små busker. Nå er alt stille. Helt stille. Selv skogen holder pusten.

Der ..., det er noe der! Helt sikkert. De blågrønne bladene på buskene skjelver, og et eller annet setter gresset i bevegelse. Men hva? I et kort glimt aner han pels som stikker opp. En leopard? Den vage engstelsen blir mer slitsom.

Fra kulpen og opp til skogkanten er det bare noen få mannslengder. En slak skråning belagt med runde steiner. De øverste er dekket av myk, grønn mose – så grønn at skogen rundt virker trist. I regntiden eier elven alle steinene. Han lar kroppen bestemme. Armer og bein tilpasser seg underlaget, hender og føtter finner feste på de rette stedene. Det første stykket er steinene dekket av gammel leire; et tynt, hvitt belegg som kleber mot huden. Høyere oppe er det mosen som bestemmer. Én stein rører seg, det er alt, så er han borte. Han er hos det grønne.

Omgivelsene kommer tilbake etter hvert som pusten roer seg. Forsiktig smyger han seg bort til skogkanten. Ingen flere rare lyder. Ingenting som forstyrrer.

Nei, ingenting.

Det renner vann nedover huden, og luften virker kjølig selv om den står stille. I skogen bor det så mye rart, så mange forskjellige dyr. Alt hører til her. Likevel merker han at hjertet banker.

Stikkestokken ligger der han forlot den – for det var vel et dyr? Jo, det må ha vært et dyr, verken lyden eller det lille glimtet av pels var forenlig med menneske.

Fortsatt ingenting å se eller høre. Bare elven og sirissene som nynner hver sin monotone melodi. Det rare er at han ikke vet hva det var som satte bladene i bevegelse. Lyden, det lille glimtet av noe som hevet seg over gresset, alt sammen – det stemmer ikke. Det var ingen leopard. Dessuten, med dem er det stillheten, ikke lydene, som er farlig. Han vet det bor mange jordrotter på sletten, men dette dyret var mye større. Det var for stort til å være en rødryggape. Heller ikke passer det med gorillaer. Så hva var det? Et helt ukjent dyr?

Hva det enn var, så har beistet forduftet. Fra der han nå står, ville et dyr på den størrelsen vært synlig.

Også andre har fortalt om rare opplevelser de siste dagene. Noen fant rester av et antilopeslakt ikke langt fra leiren, et slakt som ingen i stammen sto bak. Og slaktet var ikke fullført! Selv lot de aldri kjøtt ligge igjen. En annen klaget på at et frukttre var tømt før frukten var moden. Kanskje var det aper som hadde forsynt seg, for apene spiser ofte umoden frukt, men da burde det ligget apeskitt under treet. Dessuten har han merket ord og ansiktsuttrykk dem imellom som ikke er slik de skal være. Slik de bør være.

Slike varsler er viktige. Alles Mor prøver alltid å si ifra om kommende farer. Plutselig skjønner han hvorfor den ukjente lyden dro fram så mye ubehag. Noe nytt og truende har trengt inn i dalen.

Best å dra tilbake til leirplassen. De andre må få høre. Ingen har sluppet ut slike tanker. Han begynner å gå, men ombestemmer seg etter noen få skritt. Karo har sagt at man skal møte det ukjente med nysgjerrighet, nå hviler det på ham. Det er opp til ham å finne ut hva det er som plager dalen deres. Det er viktig. De trenger å vite – og å stå samlet. Det er så mye. Ansvaret har havnet i hans munn.

Elven er det fineste av alt, og den liker å ha selskap. Kaje skulle gjerne ligget hele dagen i det svalende vannet. Da han først ble var den spesielle lyden, lå han og fløt med ansiktet vendt mot himmelen. Rundt kulpen er den åpningen i skogen som elven krever, ganske bred. To store papegøyer fløy fram og tilbake, noen ganger med små kvister i nebbet. Den ene hadde nesten helt rød kropp og et stort blått hode, den andre hadde fjær i mange, men dusere, farger.

Han misunte fuglene. Hvordan klarte de å holde seg svevende? Riktignok viftet de med vingene, omtrent som når han slo i vannet for å holde kroppen nær overflaten, men der oppe var det ingenting å slå armene mot. Han hadde prøvd, det var ingenting. Nedsenket i vann gikk det bedre, men selv ikke Karo, morens søster, kunne svare på hvordan fuglene klarte å fly. Han misunte fuglene. Ikke bare fordi de kunne fly, men fordi de visste svaret på mysteriet.

Nede i kulpen svevde alt, bladene som fløt forbi, en og annen pinne, de små fiskene han av og til skimtet og noen ganger klarte å fange. Selv tankene fikk leke fritt som papegøyer. Nei, som svaler; papegøyene virket alltid så oppslukte av gjøremål, bare svalene tok seg tid til å leke og utforske. Den ukjente lyden drepte tankene. Et eller annet dyr hadde laget den rare hvesingen og gjort at de gulnende stråene og de små buskene sa ifra. Som regel var et kort glimt eller noen typiske lyder nok til å avsløre hva det dreide seg om. Derfor var det merkelig. Han hadde hørt og sett, likevel ante han fortsatt ikke hva det var som lå på lur.

Ai, det er akkurat det ... Dyret lå på lur! Ved alle forfedre, det hadde snust mot ham. Dyret forsvant først idet han snudde seg. Ikke rart han reagerte som han gjorde, det hadde rettet seg mot ham.

Kunne det likevel ha vært en gorilla? De er ofte nysgjerrige, men aldri farlige i en slik situasjon. I så fall måtte det ha vært en hunn, men oppførselen passet ikke, og heller ikke lyden. Dessuten var det noe med fargen på det som stakk opp. Heller ikke fargen passet, den var rødbrun … nesten som barken på noen av trærne. Eller kunne han ha sett feil? Når solen står lavt, blir man lett lurt.

Kaje kommer på fortellingen om den gangen en flokk sjimpanser angrep leiren. Plutselig skjønner han hva det kan ha vært og hvorfor engstelsen ikke legger seg. Fortellingen er fra tiden like etter at han selv ble født. Natten nærmet seg, og folk var sløve. Dyrene bare stormet inn i leiren med masse høye skrik. Der bet de alle som prøvde å gjøre motstand og røvet med seg to små barn. Så forsvant de i trærne. Ett av barna ble funnet halvspist dagen etter, mens det andre, en liten jente, var helt borte. Noen sa at den savnede piken en dag ville komme tilbake med en stor flokk sjimpanser for å hevne at stammen ikke passet bedre på henne.

Faren hadde nylig sett en flokk sjimpanser nederst i dalen deres, nesten nede ved slettelandet. Kanskje er det sjimpansepiken som er tilbake med sitt følge. De dyrene er i stand til å finne på mye ugagn. Normalt er de ikke farlige for voksne, men i ledetråd med et menneske er det umulig å vite hva de prøver seg på.

Han ser for seg sjimpansepiken. Selvsagt er hun en slags kvinne nå. Kanskje er hun til og med kvinnelig. I tankene er hun sint og dristig, men samtidig pen og klok. Moren har antakelig rett, hodet finner på for mye dumt, en slik kvinne må være stygg. Dessuten flekker hun sikkert tenner. Moren sier at han skal søke seg en kvinne. Han er jo voksen, han klarte å bevise at han er mann, men, nei, slikt ligger ikke for ham. Livet peker i andre retninger.

En grein knekker.

Brått vender oppmerksomheten tilbake mot skogen. Lyden kom fra motsatt elvebredd et stykke nedenfor skogkanten hvor han befinner seg. Der nede henger greinene til de store løvtrærne beskyttende ut over elven. De tette, mørkegrønne kronene hever seg høyt over vannet.

Igjen er han helt stille.

Det knekker ikke flere greiner. Heller ikke kommer det andre lyder som ikke hører hjemme. Ingenting. Det rasler ikke engang i løvet. Skogen gjør som ham, den holder pusten.

Åpningen ved elven er akkurat slik den skal være, en liten slette, uønsket av skogen, men et godt sted for gress og busker. Også gresset slumrer. Det eneste spesielle er at veldig mange maur er ute – flere enn det pleier å være. Kaje stusser. Når denne typen maur blir ivrige, er det gjerne fordi de har funnet noe ekstra godt. Gjerne et kadaver. Han hever hodet og sniffer. Jo, det er en eim av råttent kjøtt.

Så siger det inn et vindpust. Stråene duver forsiktig, men denne gangen synes de enige om hvordan de skal bevege seg. De føyer seg etter hverandre, alle går i samme retning. Plantene slapper av, ingen lar seg ufrivillig dytte hit eller dit slik de gjorde da han hørte lyden. Det spiller heller ingen rolle at noen fugler plutselig bestemmer seg for...