Manus 217 Refleksjoner

- refleksjoner over stort og smått
1. Auflage 2022
ISBN: 978-87-430-2100-1
Verlag: BoD - Books on Demand
Format: EPUB
Kopierschutz: 6 - ePub Watermark

E-Book, Norwegian Bokmål, 634 Seiten

George Manus har gjennom hele livet reflektert over stort og smått, hvilket allerede har resultert i 19 bøker. Han hevder at mens tingene skjer når vi kun å tenke i nuet. Det er først etterpå at vi får tid og mulighet til å tenke etter, analysere og overveie. Betydningen forfatteren tillegger ideen refleksjon er med andre ord ettertanke. I denne, hans tyvnde bok har George Manus plukket frem tanker fra "Refleksjoner" I - II og III, samt "Tanker".

George Manus George Manus was born in England 14.05.39. His mother was Ida Nikoline Lindebrække from Norway and his English father George Bernardes. His parents divorced and George grew up, after the Second World War, as the stepson of war hero Max Manus in Norway. He got the name Manus but was never adopted. All his professional life he was engaged in the Max Manus companies and leader of same for about 40 years. Throughout his adult life, he has thought about EVERYTHING, making notes along the way, as a basis for the books he knew he would write upon retirement. George Manus has fulfilled his dreams and as of today has written several books. In his authorship one can sense the cosmopolitan, which isn't random. He has experienced a lot, lived abroad and for the last fifteen years been firmly ensconced in the South of Spain.

Autoren/Hrsg.

Manus, George

Leseproben

Bryllupet
Oktober 1996 Ikke et ganske vanlig bryllup, nei, et spansk bryllup. Det er så vidt jeg kan bedømme, nå etter at jeg har vært i et slikt, noe helt spesielt. Det hele starter med at vi sitter med en kopp kaffe i baren på restaurant Orsoca i den lille byen Turre i den vestlige del av Andalucia. Maria kommer gledesstrålende ut fra bakrommet, omfavner oss begge med kyss på begge kinn og spør om vi har fått konvolutten. Hvilken konvolutt? Nå, så var den altså ikke kommet. Jo, det dreide seg om en invitasjon til hennes sønn Pacos bryllup med Begonia. Stemmen klaprer i vei som på en maskinpistol, idet hun på sekunder prøver å overbringe budskapet om begivenheten i alle fasetter. Datoen blir fanget opp og vi kan der og da bekrefte at vi med glede vil innfinne oss den 12. september i Basilica de San Juan de Dios i Granada. Lang historie kort, snaue to uker senere vandrer vi om formiddagen på denne dag rundt i Granadas gamleby rett under Alhambras imponerende murer, omkranset av kjempe-sypresser. Spania feirer sin frihetsdag, men tydeligvis ikke i Andalucia. Noe med at det blir for mange fiestaer hvis de alle skal legges ovenpå hverandre, så her feirer man istedenfor Nuestra Señora de Pilar, som visstnok skal være helgenen som beskytter politiet, eller Guardia Civil som de heter her nede. Vi havner tilfeldigvis på en liten plaza utenfor en nyoppusset offisiell bygning og ser at det i en av sidegatene står oppstilt et regiment av militære, frontet av deres musikkorps. Militær og ordenspoliti svinser rundt i mengden av mennesker på den lille plassen og på et signal fra en ordens-behengt overordnet som nettopp er kommet ut fra bygningen sammen med en rekke likesinnede, så som borgermesteren og andre honorarios, klemmer orkesteret i vei med en kraftig marsj mens det ledende regimentet paraderer forbi sine overordnede og deres beskyttere. Et fargesprakende elegant syn må det sies å være, riktig noe som friskner opp i høstværet. Selv om solen varmer, ser vi mørke høstskyer hengende over Sierra Nevada. Vi slentrer videre og slår oss ned på en annen liten plaza og koser oss med et glass vin og litt Pata Negra. Solen blir etter hvert trukket ned mot horisonten av høstens ufravikelige favntak og det nærmer seg tiden til å stikke innom hotellet for å ta på seg finstasen. Vi har hele tiden lagt merke til at det i alle kirker vi har passert, og dem er det mange av, var bryllup på gang. Stadig ser vi pyntede biler med bruder, alene eller med brudgommer, kjørende i alle retninger. Vi ankommer kirken i god tid, men ser til vår forbauselse at vi foreløpig er de eneste som har tatt oppstilling på kirketrappen. Det står riktignok en pyntet burgunder Ford Sierra utenfor, men den er tom. Vi gripes av en lett nervøsitet, kan vi ha tatt feil av kirken eller tidspunktet? Idet vi forsiktig åpner kirkedøren møter det oss et syn av en fullsatt kirke med et uendelig hav av lys og en prest som over høyttaleranlegget formaner og gestikulerer overfor et brudepar som vi ser står med ansiktene mot alteret. Selv om det er langt frem kan jeg med en gang fastslå at det ikke er Paco som står der så vi puster lettet ut, feil tidspunkt kan det i hvert fall ikke være. Vi trekker oss foreløpig lettet ut i dagslyset igjen, i påvente av det videre hendelsesforløp. Først snaue ti minutter før fem, bryllupet skulle starte klokken fem, kommer de første gjestene slentrende inn i den relativt smale gaten, fra både høyre og venstre. Snart er vi godt over hundre mennesker som sperrer trafikken og først da kommer brudgommens følge med familie spaserende rundt hjørnet. Stadig flere gjester strømmer til og nå nærmer vi oss rundt tre hundre mennesker som venter på at den pågående vielsen skal bli ferdig slik at kirken kan tømmes og at vi kan slippe til. Nærmere ti over fem åpner dørene seg og ut strømmer et hav av mennesker mens risengryn og konfetti fyller luften sammen med hissige glimt fra blitzlamper. Det kysses og klemmes over en lav sko, men smått om senn kommer brudeparet seg inn i den ventende bilen og kjører av sted til sin videre feiring av dagen. Vi har knapt lagt merke til at Begonia og hennes far har blitt kjørt frem i posisjon foran inngangen til kirken. De kommer seg ut i trengselen av gjester og etter kyssing og klemming til både høyre og venstre baner de seg vei frem mot inngangen. Gjestene presser seg på i alle retninger og under høylytt snakk fylles kirken, samtidig med at brudgommen sammen med sin mor får banet seg veien frem mot alteret. Når vi kommer inn som noen av de siste, kan vi med ryggene mot oss foran alteret, fra venstre se brudgommens mor, bruden, brudgommen og brudens far, sitte. Før alle er på plass er El Cura, presten, i full gang med seremonien. Med kraftig stemme og med store armbevegelser legger han for dagen talenter som etter min mening kunne ha ført han til topps i den politiske verden, i et hvert fall hvis man skulle dømme etter hans fremtreden. Kun sporadisk forstår jeg hva som blir sagt, men det er helt tydelig at han har et glimrende tak på forsamlingen. Vi blir kommandert opp og ned et tyvetalls ganger under seremonien, som til slutt her som andre steder ender med et ja. Det vi si, ikke helt. Det må være noe med spørsmålsstillingen, for her går man litt lenger enn bare å fremføre det korte ordet ja, man sier ”si, quero” som vel betyr ”ja, jeg skal”. På prestens oppfordring klapper forsamlingen samtidig som hele menigheten kysser på de nærmeste rundt seg, som et tegn på at brudeparet ønskes hell, lykke og mye kjærlighet. Til slutt er det nattverd etterfulgt av prestens gratulasjoner, før fotografene som riktignok hele tiden hadde blitset i alle retninger, nå, med liv og lyst går inn for forevigelse av brudeparet med familie i alle sammenstillinger. I full forvirring beveger brudeparet seg, omringet av gjestene, nedover kirkegangen for til slutt å havne på kirketrappen hvor de i nærmere tyve minutter blir klemt og kysset av så vidt jeg kunne forstå omtrent samtlige av de rundt tre hundre gjestene, oss selv inkludert. Etter at brudeparet under stor jubel kjører bort, finner vi etter hvert sammen med en rekke andre langveisfra kommende gjester, veien til en buss som skal bringe oss til El Suspiro del Moro, restauranten hvor bryllupsfesten skal holdes. Litt etter litt fylles setene og til slutt ruller vi gjennom byen og ut på motorveien i retning Motril. Snakken går høylytt og så vidt jeg forstår er alle enige om El Curas suverene gjennomføring av det seremonielle og ellers at høytiden har hatt et storslått preg. I motsetning til brudeparet som ble viet før Begonia og Paco, hadde disse både musikk og sang under fotograferingen, riktignok fra bånd, samt et minutts ringing med de to store kirkeklokkene plassert høyt der oppe i basilikaens to tårn. Dette, som selvfølgelig har kostet ekstra, viser man å verdsette. Bussen girer ned og umiddelbart etter avkjøringen fra motorveien stopper vi på parkeringsplassen foran restauranten. Her har allerede nærmere hundre biler parkert, og en vrimmel av mennesker er på vei inn. Det blåser en kraftig sur vind som får de store palmene til å svaie og folk til å hutre. Noen minutter senere befinner vi oss i den tettpakkede baren i påvente av det videre hendelsesforløp. Så vidt vi vet er det bare et fåtall utlendinger til stede, mens resten er Spanjoler. Vi hilser, nikker og snakker med kjentfolk fra Turre. Bakeren, som var den tidligere sosialistiske borgermesteren og hans kone, postbudet med kone, loddselgeren, som kun var invitert fordi Maria, Pacos mor, for vel et år siden hadde vunnet en storgevinst på over to millioner pesetas på lodd kjøpt fra ham og mange andre. Etter mye godt kroppsarbeid får vi manøvrert oss frem til bardisken og får bestilt to etterlengtede gin-tonic. Løst og fast snakk med nikk til høyre og venstre og så skjer det plutselig noe. Baltazar, Marias mann, altså Pacos far, brøyter seg vei gjennom menneskemengden og vinker sin horde mot de indre gemakker. Innenfor døren serveres vi et glass sangria som et tegn på at den offisielle del av aftenen er begynt. Stemningen går straks et hakk opp, støynivået og røykmengden øker, og de fremsatte ”tapasene” forsvinner som dugg for solen. Alt er velsignet avslappet og ingen ser ut til å være det minste opptatt av om tingene nå en gang kommer til å fungere slik som de forventes å skulle. Så plutselig er de der, dørene åpnes og inn kommer brudeparet. Folk klapper og plystrer hvoretter det henvises til restauranten. Vi har i mellomtiden fått kontakt med de andre åtte - ti utlendingene og det faller seg naturlig at vi slår...