E-Book, Norwegian, 180 Seiten
Manus Refleksjoner II
1. Auflage 2017
ISBN: 978-87-7188-109-7
Verlag: BoD - Books on Demand
Format: EPUB
Kopierschutz: 6 - ePub Watermark
- i ord og ordspråk
E-Book, Norwegian, 180 Seiten
ISBN: 978-87-7188-109-7
Verlag: BoD - Books on Demand
Format: EPUB
Kopierschutz: 6 - ePub Watermark
George Manus was born in England 14.05.39. His mother was Ida Nikoline Lindebrække from Norway and his English father George Bernardes. His parents divorced and George grew up, after the Second World War, as the stepson of war hero Max Manus in Norway. He got the name Manus but was never adopted. All his professional life he was engaged in the Max Manus companies and leader of same for about 40 years. Throughout his adult life, he has thought about EVERYTHING, making notes along the way, as a basis for the books he knew he would write upon retirement. George Manus has fulfilled his dreams and as of today has written several books. In his authorship one can sense the cosmopolitan, which isn't random. He has experienced a lot, lived abroad and for the last fifteen years been firmly ensconced in the South of Spain. Homepage: https://george-manus.jimdo.com George Manus ble født i England 14.05.39. Hans mor var Ida Nikoline Lindebrække fra Norge og hans engelske far George Bernardes. Foreldrene ble skilt og George vokste, etter annen verdenskrig, opp som stesønn av krigshelten Max Manus i Norge. Han fikk navnet Manus, men ble aldri adoptert. I hele sitt yrkesaktive liv var han engasjert i Max Manus firmaene, og i nærmere 40 år leder av disse. Han har gjennom hele sitt voksne liv fundert over ALT og gjort seg notater underveis, som en studie for de bøker som han visste at han på sitt otium ville gi seg i kast med. George Manus har innfridd sine drømmer, og har til dags dato skrevet flere bøker. I hans forfatterskap kan man merke at det er en kosmopolitt som skriver, noe som ikke er tilfeldig. Han har opplevd mye, bodd i utlandet og de siste femten år vært fast forankret i Syd Spania. Hjemmeside: https://george-manus.jimdo.com
Autoren/Hrsg.
Weitere Infos & Material
Ingen fremtid uten en fortid
Kjære Rotarianere og gjester.
En ufravikelig forutsetning for at man skal vokse opp er at man er født. Datoen ble den 14.5.1939, meget tidlig på morgenen. Som i alle mødres liv var det helt sikkert en stor begivenhet. Det gjelder vel her som i andre situasjoner: ”De fleste kvinner føder barn, men det er bare meg som føder mitt”, eller sakt på en annen måte: alle er seg selv nærmest.
Svært tynn var avkommet ifølge det som er blitt meg fortalt, men vi skal jo ikke alle være like.
Stedet for nedkomsten var det lokale sykehuset i Caterham, en forstad til London. Kort fortalt, det hadde seg nemlig slik at min morfar, fylkesmann Lindebrække i Bergen og Hordaland, mente at hans datter etter artium ved Bergens Katedralskole måtte lære språk. London ble stedet og året så vidt jeg vet 1933. Hva annet skjedde enn at hun traff den som senere skulle bli hennes mann. Han var engelsk, en av tre brødre og drev en familiebedrift som var etablert i 1885. Et såkalt Stevedor firma som stod for lossing av trevirke, blant annet fra alle skandinaviske land.
Bryllupet stod i 1936. De bygget hus i Caterham og selv om nok mye var stas, tror jeg nok at min mor generelt ikke fant seg særlig godt til rette som hjemmeværende husmor i England.
Hun kjørte sin mann til den lokale jernbanestasjonen hver morgen og hentet ham om ettermiddagen, etter at hun selv for det meste hadde fått dagen til å gå med bridgespill med likesinnede. Det var visst sånn man skulle leve der den gang, og engelskmenn er som vi vet konservative.
Jeg ble imidlertid som nevnt født i 1939. De tunge skyene over Europa som vi alle har hørt om var ekstra mørke, så mor flyttet tilbake til Norge sammen med meg.
Etter sigende var det tynne avkommet også meget sykt på dette tidspunkt. Legene var ikke helt sikre på hvilken sykdom jeg hadde, men at jeg skulle dø var det visst ingen tvil om. Medisinen som til slutt tok knekken på ondet, påstås å være prøvd for første gang i Norge på meg.
Dramatikk fra første stund og som om ikke det var nok, under et opphold i Ulvik i Hardanger ble familiens hotell Brakanes, skutt i brann av tyskerne.
Det gamle tre-hotellet brant ned til grunnen og barnevognen med meg i ble visstnok reddet ut i siste øyeblikk.
Min far meldte seg til tjeneste i Utenriksdepartementet etter at hans eldre bror var drept i Etiopia.
Importen av trevirke til England hadde stoppet opp på grunn av krigssituasjonen og firmaet ble innstilt.
Litt merkelig er det kanskje at han som offiser i et av Englands eldste regimenter, The Honourable Artillery Company, med den mangel det i den tid var på offiserer, ble overført som konsul til Haugesund. Men, han hadde rimelig godt kjennskap til Scandinavia og snakket også en del norsk. Formålet skulle blant annet være rapportering om de tyske flåtebevegelsene. Tyskerne kom, han trakk seg nordover og havnet til slutt i Åndalsnes, hvor huset han oppholdt seg fikk en fulltreffer av tyske bombefly.
Det er ikke lett å gjøre historien kort, men jeg skal prøve.
Han ble plukket ut av ruinene som en av de ikke overlevende, men noen må ha sett at det fremdeles var liv. Han ble sendt til Ålesund Sykehus, sterkt ramponert av metallsplinter i hodet.
Via Vollan fengsel i Trondheim ble han deretter av tyskerne overført til Møllergata 19 i Oslo.
Under ett av hans opphold på Ullevål Sykehus besøkte min mor ham og det var faktisk her hun for første gang fikk høre navnet Max Manus. Denne merkelige personen hadde flyktet fra sine vakter på samme sykehus natten før, etter først å ha slått ned en sykepleierske.
De kom til å treffe hverandre senere i livet og det er hevet over tvil at også mitt liv ble preget av dette møtet.
Min far ble gjennom sin diplomatiske status omsider utvekslet til Sverige og ble operert flere ganger av den kjente hjernekirurgen Olivenkrona. Metallsplintene ble fjernet, hvoretter han i lang tid var rekonvalesent på Saltsjøbaden utenfor Stockholm.
Mitt liv som gissel begynte etter at selveste Fehmer ga ordre til at mor måtte etterlate meg i Norge hvis hun selv ønsket å reise til Stockholm.
Min kjære tante Kari, mors søster, var på grunn av krigen flyttet fra Bergen til Ulvik i Hardanger. Hun ble min mor nummer to og var et menneske jeg satte enormt høyt. Dessverre døde hun for noen år siden. Mors bror, Sjur Lindebrække, gikk helt fra starten av inn i undergrunnsbevegelsen, mens morfar som fylkesmann ble på post. Det var visst sånn det skulle være den gang.
Det ble forøvrig sagt om gisselet, at han under oppholdet i Ulvik ikke ble særlig gammel før han fikk tildelt ekstra rasjon på handelslaget fordi, som han brukte som unnskyldning, ”det er synd på meg som hverken har mor eller far”.
I Stockholm arbeidet mor på den Britiske Legasjon, hvor hun under klengenavnet ”Tante”, blant annet skrev og formidlet rapporter fra de av den organiserte undergrunnsbevegelse som mellom øktene kom seg over til Sverige på gjennomfart til England. Hun ble senere dekorert for dette arbeidet med Kong Haakons frihetsmedalje, noe hun er svært stolt over.
Som mor har fortalt kom det en dag en etter hennes mening underlig mann ved navn Max Manus inn på kontoret, etter en av sine operasjoner i hjemlandet.
Det må ha vært det møtet som ble begynnelsen på en ny fremtid.
Det sies at tiden løser de fleste problemer og mye riktig er det sikkert i det.
Ikke vet jeg hvorfor, ingen har i hvert fall kunnet fortelle meg om det, men gisselet ble under alle omstendigheter på et senere tidspunkt frigitt, med den naturlige følge at han havnet hos sin mor, nu også som den gang han ble født, i utlandet.
Noen små tidsforvirringer har muligens sneket seg inn her, men hvorom alt er, det tidligere gissel var med ett blitt stor gutt.
Etter oppholdet i Stockholm, tilbake til Ulvik i Hardanger i 1945 hvor det første skoleår ble avsluttet den våren jeg fylte sju år. Årsaken til den tidlige starten var sannsynligvis at belastningen for tante Kari var mindre ved å la meg gå på skolen enn å ha meg hjemme. Hennes datter og sønn gikk allerede på skolen.
Lærerinnen var en annen tante, ikke kjødelig, og hun påtok seg ansvaret. Hun døde for mange år siden, men står fremdeles for meg som en noe spesiell person. Jeg husker også at jeg dette år gikk på søndagsskolen og fikk riktig mange stjerner i boken.
Ett eller annet sted i tid, umiddelbart etter frigjøringen i 1945, erindrer jeg også den største skuffelsen som verden kunne tenke seg, smaken av den første bananen. Gråten tok ikke slutt, så omtalt og så oppskrytt, og så ingen smak.
Tilbake til Sverige igjen, og hva husker man så fra den tid som muligens kan ha satt sitt preg? I hvert fall en episode fra den siste del av dette Sverige-opphold husker jeg; aldeles forferdelig. Uten at det ble gjort med vilje klarte jeg å fyre opp i en vedovn i en stor bygnings-brakke på minst to etasjer. Jeg fyrte selvfølgelig opp med vilje, det er klart, men det jeg ikke var klar over var at ovnen ikke hadde noen pipe. Det naturlige resultat ble at hele brakken brant ned til grunnen.
Dessuten mistet jeg en dag min klokke på daghjemmet. Denne hadde jeg fått av min far og sånne ting husker man.
Den sommeren i 1945, ble antagelig starten for meg på den del av mitt liv som for alvor har hatt med utviklingen gjennom miljø å gjøre.
Midt på dagen, deilig sol husker jeg. Stedet en sommerleir langt ute på landet i Sverige. En bil ankommer med min mor og en for meg ukjent mann. Mine saker ble pakket og av sted bar det. Bilsyk ble jeg den gang og har alltid vært det siden, når jeg ikke selv kjører.
Det var visstnok meget spennende ved grensen til Norge; hadde min far, som riktignok var rekonvalesent men stadig hadde sin statur som visekonsul i Stockholm, fått vite at det var snakk om kidnapping? Hadde han kunnet lage en stopper for oss ved grenseovergangen? Nei da, slett ikke, det gikk helt glimrende og kidnappingsofferet forstod ingen ting.
Det har imidlertid sener i tiden gått opp for meg at min mors kvinnelige instinkter må ha vært ganske naturlige, jeg måtte være en del av pakken.
Etter oppholdet hos tante Kari i Ulvik havnet jeg på Landøya i Asker, et sted som Max hadde kjøpt umiddelbart etter frigjøringen.
Der bodde jeg til jeg giftet meg i 1960.
Max ble til onkel Max og et mer velordnet liv tok form, kanskje ikke bare sett fra min side.
Jeg begynte som sjuåring i annen klasse på Holmen skole.
Problemet, nei allerede den gang var problemer utfordringer, var at jeg snakket en blanding av ”ulvikamaul” og svensk. Dette var den viktigste årsak til at dagene vesentlig bestod av styrkeprøver....
